Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Strekningen Buenos Aires – Tokyo er ikke noe man gjør hver helg. Vi sto opp kl 5 på morran 10.04 for å ta flyet til Sao Paolo. Der måtte vi vente i ca 8 timer før en 26 timers flytur til Tokyo, med en kjapp mellomlanding i New York. I tillegg er tidsforskjellen mellom BA og Tokyo på 12 timer, så jetlagen ble optimal. Etter å ha krysset datolinjen var vi fremme i Tokyo på ettermidagen 12.04.

Bare japanere som kan finne på noe så spesielt som sumobryting

Bare japanere som kan finne på noe så spesielt som sumobryting

Japan er utrolig fascinerende. Overgangen fra Sør-Amerika var enorm og jeg vil tro at det samme vil gjelde for de fleste land. Vi ble fascinert fra første stund. Da vi landet i Tokyo var servicen på flyplassen imponerende, doene var mer avanserte enn norske mobiltelefoner og håndtørkerne tørket faktisk hendene. Overalt så vi mennesker med munnbind (sikkert ti ganger så mange nå etter svineinfluensen) og ingen går å spiser eller drikker. I rulletrappene er det ingen som står på høyresiden. På t-banen sitter de fleste med det siste innen mobiltelefoner og spillkonsoller og alle menn og gutter går i dress. Fascinasjonen varte helt til vi dro fra Osaka 8 dager senere.

Plastikkmat er big business i Japan.

Plastikkmat er big business i Japan.

Vi hadde lest på nettet at blomstringen ville være over før vi kom til Tokyo, men det må ha vært en forsinkelse ett eller annet sted for alle trær var rosa, hvite og røde.

Vårblomstring i en av Tokyos mange parker

Vårblomstring i en av Tokyos mange parker

Ingen kommentar nødvendig

Ingen kommentar nødvendig

Et steinkast unna denne parken ligger verdens travleste togstasjon med over 2 millioner passasjerer hver dag. Kanskje ikke så rart at lyskrysset utenfor også er verdens mest trafikkerte når det gjelder fotgjengere.

Verdens travleste fotgjengerfelt

Shinjuku Crosswalk

Mye som er verdens største, beste, mest besøkte osv i Tokyo. Etter å ha sett en Champions League kamp på en internett kafe fra kl 4 til 6 en tidlig morgen gikk turen ned til (kanskje ikke så overraskende) verdens største fiskemarked i Tsukiji. Dette må være mekka for alle nordlendinger. Her har de fisk i komisk store størrelser.

Enorme frosne tunfisk på fiskemarkedet

Enorme frosne tunfisk på fiskemarkedet. Uten hale og hode.

Fiskehode

Fiskehode

Fiskemarkedet har over 900 boder/utsalgssteder som selger ca 700 000 tonn sjømat, fra over 400 arter, i året. Unødvendig å si at det var enormt.

Blekksprut

Blekksprut

Etter en av de mange lange dagene i Tokyos gater dro vi innom et Onsen for å myke opp musklene litt. Onsen er et tradisjonelt japansk bad der vannet kommer fra naturlige varme kilder. Kan trygt si at det ble lite avslapning på meg der inne. Det første som møtte meg da jeg kom inn i herregarderoben var fire nakne japanere med lite vennlige blikk. Det tok altså ikke så lang tid før jeg skjønte at jeg ikke fikk bruk for badeshortsen og at jeg ikke kom til å treffe Sara der inne. Det neste jeg ser er en japaner med kroppen dekket av tatoveringer. Dvs. at han mest sannsynlig er medlem av yakuzaen, den japanske mafiaen. Vi hadde lest på forhånd at det er forbudt med tatoveringer på de fleste Onsen, nettopp for å holde yakuzaen ute, men dette var tydligvis ikke en slik Onsen. Usikkerheten lyser ut av øynene mine i det jeg tusler naken inn i baderommet. Der sitter 7-8 japanere, nakne selvfølgelig, på små krakker og vasker seg med en utrolig intensitet og grundighet. Heldigvis finner jeg en dusj i det ene hjørnet. Det er mange viktige ritualer i Japan og det å vaske seg skikkelig før man går oppi en varm kilde er en av de. Blikkene de sender  sier meg at min kroppsvask er ynkelig og det er akkurat sånn jeg føler meg. Det at jeg i tillegg var naken gjorde ikke situasjonen så mye bedre. Jeg unngår all blikkontakt og sniker meg oppi en av de to små bassengene med samme størrelse som to-tre boblebad. Etter noen minutter blir det varme vannet uutholdelig og jeg må kaste inn håndklet. Sara kommer ut en stund etter meg. Det viste seg at vi delte den samme usikkerheten det første 15 sekunder men etter det så «…alle de gamle damene var så søte og forklarte hva jeg skulle gjøre og hvordan alt funket og lo og smilte…». Ikke akkurat avslappende, for min del ihvertfall, men en opplevelse var det.

Vi traff Nina, en vennine av Sara, i Tokyo. Hun har vært tre år i Japan og det var utrolig interessant å høre om hennes erfaringer.

En lykkelig gjenforening

En lykkelig gjenforening

Vår siste dag i Tokyo var en søndag og hver søndag kommer alle Tokyos ekshibisjonister til Harajuku. Den største «attraksjonen» er jenter som kler seg i spesielle, dukkelignende klær.

En av mange jenter i Harajuku

En av mange jenter i Harajuku

Mange som liker å vise seg frem

Mange som liker å vise seg frem

For oss var høydepunktet å se Tokyo Rockabilly Club danse i Yoyogi parken.

Tokyo Rockabilly Club

Tokyo Rockabilly Club

Sara og Mr. Rockabilly

Sara og Mr. Rockabilly

Andre observasjoner fra Tokyo

Tokyo Brannvesen med brannslukningsapparat i kurven

Tokyo Brannvesen med brannslukningsapparat i kurven

Hara Sara

Hara Sara

Stor mann/liten bro

Stor mann/liten bro

Hara Sara

Hara Sara

Noen kjappe tips om hvordan man kan se fotball på tur.

I New York og Miami er det ikke så vanskelig å finne en irsk pub som viser engelsk fotball. I Los Angeles er det litt vanskligere pga tidsforskjellen. Et alternativ er å stå opp rundt 0730 for å se om hotellet har kanalen som viser kampen. Hvis/når det ikke er tilfellet kan man gå rundt forgjeves å lete etter en bar som er åpen. I Cuba kan man glemme alt som har med utenlandske tv-kanaler å gjøre. I Guatemala kan man gå mellom ulike restauranter for å sjekke hvem som velger fotball eller nyheter som trekkplaster. Hvis man er i Brasil og ønsker å se en kamp som går lørdag formiddag, norsk tid, kan man gå innom forskjellige barer og se om noen har åpna kl 09. Er man heldig for man lov til å se kampen mens eieren gjør lokalene klar til åpning noen timer senere. I Japan går kampene som oftest mitt på natta. Det kan være vanskelig å finne fotballpuber i Tokyo så det beste alternativet er å finne en manga (døgnåpen internettkafé med båser for internett, video, tv osv. Flere som bruker slike steder for en billig overnatting i en kontorstol og mye annet rart fikk jeg erfare) å se kampen streamet over internett. I værste fall går kampen kl 0345 slik at man må stå opp midt på natta. I Singapore er også internettkafé midt på natta en løsning. Kampen går litt tidligere her enn i Japan, 0245. På Bali må man bo i den største byen eller ha TV på hotellet for å kunne se fotball. Siste løsning for litt spenning er å spørre reisefølge om hun kan gå inn på vg live og finne starten på kamp sammendraget. Ved hjelp av litt visualisering kan man få et par nervepirrende minutter med tankefotball. Dette funker også bra dersom det går noen kamper når man sitter på fly, buss osv. I Malaysia finnes det døgnåpne McDonalds som viser de kampene som går på natta.

Men det aller beste rådet jeg kan gi er å smiske så mye som mulig med reisefølget i god tid før kampen begynner.

Fotballen har gitt meg mange gleder på denne reisen, men det er litt deilig at det bare er 3 kamper igjen.

Det er forresten kamp i morra 🙂

Perhentian Island

Ikke så ofte det kommer oppdateringer med det vi gjør akkurat nå. Men når vi er i paradis med all tiden i verden og det i tillegg er trådløst nett så er det ikke så vanskelig.
Vi befinner oss på en øy en time utenfor Malaysia. Her fyller vi dagene med å ligge på stranda, snorkle med skilpadder og haier og spise grillet sjømat rett fra havet.

Det var to byer fra forrige jorda rundt reise vi gledet oss stort til å besøke igjen. Den første, Rio, sto ikke helt til forventningene (skal ikke utelukke at en traumatisk opplevelse spilte en liten rolle…) og vi endte opp med å kjede oss litt de siste dagene. Den andre byen var Buenos Aires og Buenos Aires skuffer aldri! For en fantastisk by. I motsetning til Rio føltes Buenos Aires mer ekte. Menneskene er mer imøtekommende og servicen upåklagelig. Biffen er den beste i verden og deilig billig. Nå blir det litt svart-hvit. Rio er bra, men Buenos Aires er så mye bedre.

Buenos Aires beste sjåfører

Mate (tee) med Buenos Aires beste sjåfører

Et godt eksempel er disse herlige sjåførene vi traff da vi skulle kjøpe bussbilletter på en bortgjemt busstasjon i Boca.

Hver søndag er det markedsdag i den sjarmerende bydelen San Telmo. Bydelen er den eldste i BA og har mye av æren for at byen kalles for Sør-Amerikas Paris. Alle boder og butikker er fylt opp til randen med gammelt dilldall og antikviteter. I tillegg skaper artister, tangodansere og koselige hjørnekafeer en stemning vi ikke har opplevd i noen annen by.

Sara er inne i en av mange bruktbutikker

Sara er inne i en av mange bruktbutikker

En like sjarmerende bydel, men av helt andre grunner, er La Boca. Det første jeg tenker på når jeg skal beskrive Boca er lidenskap (ikke så rart når de fleste immigrantene er fra Italia) og kanskje aller mest lidenskap til fotball og Maradona.  Kombinasjonen lidenskap og fotball gjør en tur til La Bombonera, Boca Juniors hjemmearena, obligatorisk.

Sara og Martin på La Bombonera

Sara og Martin på La Bombonera

Vi forsøkte å kjøpe billige billetter direkte på stadion, men av sikkerhetsmessige årsaker så selger de ikke lenger billetter direkte til turister. Vi hoppet på en guidet tur som inkluderte et besøk på en lokal pub før kampstart og endte opp med å stå på samme side som den harde kjernen av supporterene.

Da klubben ble grunnlagt i 1905 var det stor uenighet rundt valg av klubbfarger. Etter å ha spilt i forskjellige farger de første årene bestemte de seg for å velge fargene på flagget til den neste båten som kom inn i havnen. Båten var svensk og derfor ble klubbfargene blått og gult.

Fargerike bygninger i Boca

Fargerike bygninger i Boca

Bydelen karakteriseres også av sine bygninger i alle mulige farger. Husene ble malt slik da de fattige i bydelen fikk malingsrester fra skipsverftene som holdt til ved havnen.

La Boca er også bydelen det tangoen oppsto og vi fikk med oss et show på en lokal klubb.  Kan trygt si at man finner lidenskap på flere arenaer i Boca.

Sara klapper noe som ligner en gigantisk rotte

Sara klapper noe som ligner en gigantisk rotte

En grønn liten sak landet plutselig på Martins (ikke Saras) legg

En grønn liten sak landet plutselig på Martins (ikke Saras) legg

Buenos Aires må være en av verdens beste byer og jeg anbefaler alle å utforske denne fantastiske byen./p>

Til Brasil

Vi var veldig klare for å reise fra Panama til Colombia med seilbåt, men da vi sjekket værmeldingen skjønte vi at seilturen ikke kom til å bli så idyllisk som det vi så for oss. Det hadde vært luksus å tatt flyet direkte til Manaus, men det ble for fristende å spare 6000 kroner for å sitte på buss i noen dager. Så vi landet litt spente i Caracas (Venezuela) rundt midnatt og ba om at hotellet, som vi hadde glemt å booke, skulle ha et ledig rom. Caracas ble nylig kåret til verdens farligste by med rundt 4300 drap bare i november 2008. Vi hadde ikke lyst til å lete etter et sted å sove. Rommet var ledig, men det oppsto litt forvirring rundt prisen. Hvis vi betalte med dollar skulle vi få rommet får 300 kroner, men hvis vi betalte med visa kostet det 800 kroner. Med begrenset spansk var det ikke så lett å skjønne logikken. Vi hadde noen dollar, men de ville vi ikke bruke uten at vi var helt nødt. Ved hjelp av det trådløse nettet på hotellet og min fantastiske iphone, fikk jeg googlet meg til en forklaring. Den venezuelianske bolivaren har to kurser, en offisiell satt av Chavez på ca 2 for 1 dollar og en på svartebørsen på ca 8 for 1 dollar. Den offisielle gjelder ved alle uttak og kjøp med Visa, den uoffisielle gjelder hvis du har dollar i cash. Så dersom man reiser til Venezuela uten en stor bunke dollar så blir det dyrere enn å feriere i Norge. Ikke så rart at det er fristende å rane turister under slike forhold. Vi hadde heldgvis, og tilfeldigvis, akkurat nok dollar til hotell og bussbillett til den brasilianske grensen. Etter en reise på 60 timer (36 på buss) kom vi frem til Manaus.

Manuas

Manaus er et knutepunkt i og ved Amazonas. Vi så for oss en liten landsby med en brygge og noen elvebåter, men Manaus har over 2,5 millioner innbyggere og er en av byene i Brasil som skal holde Fotball VM i 2014. Knutepunktet var også stort nok til at Prins Charles var på besøk da vi var der. Vi var beæret.

Amazonas - Paa vei ut til lodge i jungelen

Amazonas - På vei ut til lodgen i jungelen

Fra Manaus dro vi ut i Amazonas på en tre dagers overnattingstur. En natt på lodge og en under åpen himmel noen timers gange inn i jungelen. På dagen var vi bl.a på kanotur i oversvømt regnskog (i regnsesongen kan elven stige opptill 15 meter).

Kanotur i den oversvoemte regnskogen

Kanotur i den oversvømte regnskogen

Vi så noen delfiner, jaktet på aper og var altfor nære litt for store edderkopper. Så skulle middagen, piraja, fiskes med kylling. Det gikk nok med mer mat (kylling) til å få opp maten (piraja), så avkastningen var heller dårlig.

Martin med deler av dagens fangst (piraja)

Martin med deler av dagens fangst (piraja)

På natta var det ut for å finne krokodiller. Den store vi hadde i sikte forsvant da guiden datt ut av båten under fangst forsøket. Vi maatte noeye oss med en litt mindre.

En liten krokodille fra Amazonas

En liten krokodille fra Amazonas

Sara drikker fra en lijan

Sara drikker fra en lijan

På turen ut i jungelen fikk vi en imponerende oppvisning i de forskjellige plantenes egenskaper. Trær som brant som plastklosser man bruker i peisen, lijaner med vann som om det skulle kommet fra en kran, melk fra stammen som hjelper mot feber osv. På kvelden disket guidene opp med en fantastisk kyllingmiddag servert og spist fra blader.

Guidene lagde et fantastisk maaltid ute i jungelen

Guidene lagde et fantastisk måltid ute i jungelen. Sara bader i bakgrunnen

Middag i Amazonas

Middag i Amazonas

En liten frosk som kamuflerer seg bra

En liten frosk som kamuflerer seg bra

En fotogen liten sak

En fotogen liten sak

Sopp

Sopp

 

Tilbake i Manaus hoppet vi på en elvebåt som skulle mot kysten. Hele veien tar 5 dager så vi nøyde oss med 3 dager på Amazonas for så å ta fly ut til kysten og ned til Salvador.

Sara i kjent positur paa elvebaaten

Sara i kjent positur på elvebåten

Vi var en håndfull turister ombord, resten var lokale som overnattet i hammocker der det gikk tre stk på kvadratmeteren. Vi unnet oss en liten lugar med dusj som aldri bør brukes.

Heldigvis ikke sovesal paa oss denne gangen

Heldigvis ikke sovesal på oss denne gangen

Salvador og Rio de Jeneiro

Endelig litt strand igjen! Salvador har sikkert mye forskjellig å by på, men det vet vi ikke så mye om. Vi holdt oss til stranda og et lite besøk til gamlebyen. 30 deilige varmegrader, strandstol, parasoll og iskald drikke alltid tilgjenglig.

Planen var å besøke flere kystbyer før Rio, men vi tenkte at det spiller jo liten rolle i hvilken by vi ligger på stranda, så da tok vi likesågodt fly direkte til Rio. Kostet bare 150 kroner mer enn en 30 timers busstur, så valget var ikke så vanskelig. Vi fikk litt problemer med prisen på billettene da vi kom på flyplassen. De skulle selvfølgelig ha mer enn det vi hadde reservert billett til. Men er det noe jeg har lært av min far så er det alltid å spørre etter sjefen eller overordnede. Det ordnet seg til slutt.

Vi har lenge gledet oss til å komme til Rio. Vi har vært her en gang før og vet hvor fantastisk byen er, samtidig er det veldig behaglig å komme til et sted du kjenner. De første dagene brukte vi på Copacabana, Ipanema og en tur til Kristus-statuetten. Deretter skulle vi til Santa Teresa, en bydel kjent for sitt kunstneriske preg. For å komme oss dit skulle vi ta en gammel trikk fra sentrum. Ca 100 meter fra stasjonen, på en trafikert gate, kommer 3-4 barn mot oss og sier stopp gjentatte ganger. Vi blir litt usikre å tenker at de tigger etter penger som så altfor mange andre barn gjør i denne byen. Men så kommer det noen flere gutter frem og en av dem begynner å dra i veska som jeg holder. Da skjønner vi at barna (rundt 9-16 år) raner oss på åpen gate. Jeg holder det jeg kan i vesken mens Sara roper at jeg må slippe. Uten å tenke så mye holder jeg det jeg kan helt til jeg ser at en av dem har en kniv. Jeg blir litt satt ut og glipper vesken slik at jeg bare holder i håndtaket. Så ryker håndtaket og barna løper av gårde. Vi løper litt halvhjertet etter, men ser fort at det området de løper inn i ikke er det tryggeste og vet ikke helt hva barna er i stand til å gjøre så vi innser at veska er borte. Der lå selvfølgelig kameraet med bilder fra Rio og andre småting. Det ble politistasjon og forsikringsselskap og alt det der. Må bare skryte litt av TrygVesta reiseforsikring. Vi la inn skaden på nettet natt til søndag. Onsdagen etter hadde vi pengene på vår konto. Veldig deilig. Det ble derfor ikke så mange bilder fra Rio i denne omgang. Vi fikk kjøpt et bra billig kamera i Buenos Aires og så fant vi et vårt kamera (Panasonic LX3) her i Japen. Har kikket på mange kameraer her nede, og ingen kompakte kameraer eller speilreflekser med billig optikk kan måle seg med egenskapene til LX3. Det var verdt å vente på =)

Vi hadde også planlagt å dra til Ilha Grande, en fantastisk fin øy utenfor Rio, men været sviktet oss atter en gang. Så da ble det til at vi ble i Rio helt til flyet vårt gikk videre til Buenos Aires. 

Skal prøve å være litt kjappere med neste post om Buenos Aires. Klem fra oss!

En liten hilsen

En kjapp hilsen fra oss fra en av Buenos Aires fantastiske restauranter. Om noen timer er det tangoshow. Klem fra oss

Costa Rica (25.02 – 05.03)

Vi dro fra Lake Atitlan 25 februar og etter ca 32 timer paa fem forskjellige busser gjennom San Salvador, Honduras og Nicaragua kom vi endelig til Costa Rica og Monteverde 27 februar. Monteverde og omraadet rundt har flere cloud forrests (kan kanskje direkte oversettes til sky skog). Disse omraadene er som regnskoger, men istedet for regn saa er det kondensen fra skyene, som samler seg rundt fjelltoppene, som gir livsgrunnlag for ekstrem
mye liv av forskjellige slag. Det som er litt kjedelig er at faa dyr liker aa vaere i naerheten av mennesker hvis de ikke maa. I en nasjonalpark som dekker noen faa prosent av skogen saa maa de for saavidt aldri.

Mye vakker natur, men ikke saa mange dyr...

Mye vakker natur, men ikke saa mange dyr...

Vi fikk sett mange fugler ihvertfall. Rart hvordan man plutselig blir interessert i fugler naar man er sammen med en gjeng og en guide som blir voldsomt begeistret hver gang noe dukker opp.

Kolibri i Monteverde

Kolibri i Monteverde

En fugl var faktisk litt morsom aa se, ogsaa naa i ettertid. Fuglen heter Quetzal og er mellom amerikas nasjonalfugl. Valutaen i Guatemala heter ogsaa Quetzal etter fuglen og den var svaert betydningsfull for Mayaene.

Quetzal fra en kikkert

Quetzal fra en kikkert

Kan se for meg at det er en del skuffa turister og backpackere etter en slik tur, saa derfor maa det vaere god business aa ha 4 – 5 steder der man kan se levende eller utstoppede eksemplarer av dyrelivet i naerheten.

En skorpionlignende edderkopp

En skorpionlignende edderkopp som beveger seg litt for fort

Ziplining er ogsaa en populaer aktivitet i Monteverde. Det gaar ut paa at man henger i en vaier som er festet mellom to trear og saa sklir man da fra den ene enden til den andre. Der vi var var lengden paa vaierne mellom 100 og 1000 meter og farten kunne komme opp i rundt 80 km/t. Hoeyden over bakken var over 100 meter paa noen av strekningene. De var veldig strenge paa hvor man skulle ha hendene slik at man ikke fikk fingrene mellom hjulet og vairen. Klarte aa ha kameraet paa magen aa filme en av strekningene.

Etter Monteverde dro vi videre til La Fortuna. Veien mellom disse byene skal visst vaere en av de vaerste i hele Costa Rica og tar ca 8 timer. Alf og Kikki fortalte bl.a. at bussen deres pungterte to ganger paa denne strekningen. Vi fant en alternativ maate aa reise paa som tok litt kortere tid og der vi slapp den vaerste delen av veien. At turen i tillegg inkluderte et transportmiddel som Sara kan ofre halve reisebudsjettet paa, gjorde ikke avgjoerelsen saa vanskelig.

Sara i sitt rette element

Sara i sitt rette element

Foerste del av turen rei vi ned til innsjoen, som man ellers maa kjoere rundt, saa tok vi baat over innsjoen og buss inn til byen.

La Fortuna har mye av det samme som Monteverde har, men i tillegg har stedet en veldig aktiv vulkan. Den var dessverre ikke saa veldig aktiv da vi var der. I tillegg regnet det stort sett hele tiden, saa den tre timer lange og vaate turen gjennom skogen oppover siden av vulkanen var ikke akkurat et hoeydepunkt. Det at jeg hadde paraply med og ikke regntoey hjalp vel heller ikke saa mye. Paraply gjennom regnskog gjoer ikke Marius (svigerbror) saa stolt vil jeg tro. Vi saa ikke saa mye av vulkanen, men ettersom den tok livet av 87 mennesker ved forrige utbrudd saa var det kanskje like greit.

Vi traff ogsaa to norske jenter paa hostellet i La Fortuna, Agnes og Martine. Til vaar (ihvertfall min) store begeistring hadde hostellet ogsaa en grill vi kunne bruke. Saa da kjoepte vi inn alt vi trengte til et ekte norsk grillmaaltid. Resultatet sto ikke helt til forventningene. Jeg skylder paa den hjemmelagede grillen.

Grillfest for nordmenn

Grillfest for nordmenn

Fra La Fortuna gikk turen videre, sammen med vaare nye norske venner, til San Jose. Byen er ingen perle, men vi bodde i naerheten av et stort shoppingsenter med kino, food court og alt som godt er. Etter 3 dager med storbyliv tok vi bussen videre til Panama City. Planen var egentlig aa dra til Bocas Del Toro, et fereieparadis ved den karibiske kysten i Panama, men endret planene da vi fikk hoere at det hadde regnet der sammenhengene i en uke og at det var meldt slik en uke til.

Panama Ciy (05.03 – 10.03)

Vi var fremme ca 05 paa morran etter nye 16 timer paa buss. Begynner aa bli litt lei av de lange bussreisene naa, men det er heldigvis ikke saa mange igjen. Hvis vi er heldige saa var det den siste.

Panama City var en hyggelig overraskelse. Et par dager ble til fem. Byer fra kolonitiden er en gjenganger i mellom amerika og Panama City var intet unntak. Gamlebyen her var utrolig sjarmerende og hadde ogsaa turens saa langt beste is.

Verdens beste hjemmelagde is

Verdens beste hjemmelagde is

Er man i Panama er det en selvfoelge at man besoeker kanalen. Det var fascinerende aa se digre skip passere slusene med centimeters marginer. Veldig mange av dagens lasteskip er faktisk konstruert etter maal fra slusene i kanalen (stoerrelsen kalles Panamax).

Skip paa vei inn i slusene

Skip paa vei inn i slusene

Det som er enda mer fascinerende er historien bak kanalen og hvordan de bygde den. Skal ikke skrive et foredrag om dette paa bloggen, men noen fakta maa jeg ta med. F.eks. det at kanalen gaar fra nord til soer og ikke fra oest til vest. Har alltid sett for meg at Panama ligger loddrett paa kartet, men det er nesten helt vannrett. Og dersom man skulle gravd like mye over USA som det ble gjort i Panama, ville man kunne laget en kanal paa tvers av landet, 55 fot bred og 10 fot dyp. Da kanalen var ferdig i 1914 hadde over 27 500 arbeidere mistet livet. Panama overtok kanalen saa sent som i 1999, fram til det var den eid av USA. Jeg tror jeg stopper der 🙂

Martin droemmer om at M/S Trusa en gang kan gjoere det samme

Martin droemmer om at M/S Trusa en gang kan gjoere det samme

Fra Panama til Amazonas

Da vi kom til Panama maatte vi bestemme oss hvordan vi skulle komme oss videre til Manaus (en slags hovedstad i Amazonas). Vi hadde flere muligheter og vanskelig for aa bestemme oss. Vi skal gjoere det litt interaktivt her aa se om dere kan gjette hva vi gikk for.

1. Foelge ruten vi hadde planlagt. Fly fra direkte fra Panama City til Manaus. Enklest, raskest og dyrest. Billetten koster ca 13 000 for oss begge.

2. Vi fikk et tips om at vi kan ta en seilbaat fra en by en par timer nord for Panama City. Foerst tre dagers seiling rundt de eksotiske oeyene og saa to dager til aa komme set til Cartagena i Colombia. Deretter fly til Manaus. Pris er ca det samme som direkte fly.

3. Fly fra Panama City til Caracas (hovedstaden i Venezuela). Derfra er det ca 36 timer med buss til Manaus. Reisetid ca 3 dager. Pris ca 7 000.

4. Fly fra Panama City til Iquito (by i Peru, naer grensa til Brasil), og saa en 5 dagers baattur paa Amazonas til Manaus. Pris er rundt 9 000.

Flores/Tikal (15.02 – 17.02)

Martin: Etter en 5 timers busstur (veldig deilig med korte bussturer innimellom =)) fra Belize City kom vi til Flores i Guatemala. En utrolig sjarmerende liten by som dekker en liten øy i en av nord-Guatemalas innsjøer. Grunnen til at vi dro hit var, kanskje ikke så overraskende, for å se maya ruiner (blir ikke så fort lei nei…). Tikal er en av de største byene vi (menneskeheten) har gravet frem fra mayaindianernes storhetstid (200 – 900 a.c). Området har tusenvis av bygninger og noen av pyramidene er  60 – 70 meter høye. Tidligere kunne man klatre opp på toppen av de høyeste, men det ble det brått slutt på etter at flere turister falt ned og omkom.

Ruiner i Tikal

Ruiner i Tikal

Tenker på Alf Inge og Star Wars

Tenker på Alf Inge og Star Wars

Her sitter jeg på toppen av en av de høyeste pyramidene og tenker på Alf Inge som skrev på bloggen deres, da de var her, at han tenkte på at her ble en av Star Wars filmene spilt inn. Og så tenkte jeg litt på det samme.

Ikke akkurat det offisielle antrekket til den norske turistforeningen...

Ikke akkurat det offisielle antrekket til den norske turistforeningen...

Sara skiller seg litt ut fra de klassiske backpackerne på ruin-tur.

Coban (17.02 – 19.02)

En ny kort 6 timers busstur og vi var i Coban. Hadde ingen planer om å besøke denne byen, men ble sterkt anbefalt å gjøre det av våre gode venner fra Australie. Byen er i seg selv ikke så veldig spennende, men ett par timer unna ligger noen gigantiske grotter og det som må være verdens beste badevann.

Vi besøkte en av grottene i Lanquin og gikk ca 350 meter innover. Planen var å gå lenger, men vi ble avbrutt av en relgiøs sermoni som lokalbefolkningen holdt der. Det er mulig å gå flere kilometer inn i grotten hvis man har utstyr og tid, men ingen vet hvor dyp grotten egentlig er. 

I Semuc Champey (30 min med buss fra Lanquini) ligger et badevann selv ikke Farrisvannet kan matche. Stedet er kjent for å ha to elver som går over hverandre noen hundre meter. Den ene elven går under et fjell gjennom en grotte og den andre går over fjellet. Vannet som går over fjellet renner sakte nedover store kulper der overgangene lager naturlige vannsklier og stupebrygger. Bildet viser to av seks-syv platåer.

Verdens beste badested

Verdens beste badested

Antigua (19.02 – 21.02)

Etter seks nye timer på buss befant vi oss i Antigua, den tidligere hovestaden i Guatemala City. Den ble grunnlagt i 1543 og var opprinnelig Spanias koloniale hovedstad i sentralamerika. Byen er i dag verdensarv og  kjent for sin kolonialske stil, med brostein i alle gater, og romantiske restauranter på hvert hjørne. Til og med McDonalds og Citibank gled rett inn i denne stilen, selv om deres tilstedværelse ødelegger litt av stemningen. 

Antigua ligger også nære fire vulkaner, tre over 3700 meter og to aktive. Vi nøyde oss med å klatre opp så langt vi kunne på en av de aktive. 

Sara går forbi gårsdagens lava

Sara går forbi gårsdagens lava

Da vi kom så nærme toppen som guiden mente var forsvarlig fikk vi endelig se litt lava. Dessverre ingen lavaelv som vi hadde håpet på, men varmt nok var det. Ble litt stresse da jeg kjente at størknet lava smeltet og svidde hull i skosålen.

Smeltet såle

Smeltet såle

Da vi kom ned hadde vi vulkansand i alle av kroppens kriker og kroker. Heldigvis for Sara rakk hun å dusje før vannet i hele byen stoppet i 24 timer 🙂

Lake Atitlan (21.02 – 24.02)

Lake Atitlan

Lake Atitlan

Lake Atitlan, kjent som en av verdens vakreste innsjøer, ble vårt siste stopp i Guatemala. Innsjøen er omringet og delvis skapt av tre vulkaner og har flere byer og tettsteder spredt rundt langs vannet. Båt er det vanligste fremkomstmiddelet mellom disse byene og flere av stedene kan bare nås med båt. Innsjøen er også den dypeste i hele mellom amerika, men ingen vet nøyaktig hvor dyp den er (over 350 meter).

Vi hadde noen rolige dager ved innsjøen og tok en dagstur til markedet i Chichicastenango. Her fikk Sara dokumentert at hun ikke er så lav som alle tror.

Sara er ikke lenger lav

Sara er ikke lenger lav

Mexico og Belize

Tulum (05.02 – 07.02)

De siste dagene i Mexico var vi i Tulum. Byen er kjent for sine kilometer lange strender med finkornet sand, men det som gjør det ekstra spesielt er at Maya indianerne bygde templer rett ved denne stranda.

Mayaruiner med en fantastisk beliggenhet

Mayaruiner med en fantastisk beliggenhet

Ulempen med beliggenheten er at byen ligger nærme Cancun og Playa del Carmen. Noe av magien forsvinner liksom når 20 grupper på 30 amerikanere okkuperer stedet som bare amerikanere kan. Derfor trakk vi oss ut av Tulum og Mexico etter et par dager og reiste sørover til Belize og Caye Caulker.

Belize og Caye Caulker (07.02. – 15.02)

Belize er et lite land på størrelsen med Wales og har litt over 300 000  innbyggere. I motsetning til de syv andre landene i mellom amerika er det offisielle språket her engelsk. Etter nesten en mnd. i spansktalende land var det derfor litt rart å komme til et land der alle prater engelsk, men der du fortsatt ikke skjønner ett ord av hva de sier. De fleste snakker en blanding av kreolsk og engelsk og drar på ordene slik jamaicanerne gjør. Når de ønsket at vi skulle forstå dem så gikk de over til vanlig engelsk.

Etter en natt i Belize City («Det er aldri trygt i Belize City. Ikke på dagen og ihvertfall ikke på natta.», eieren av hostellet vi bodde på) reiste vi ut til Caye Caulker. Øya er et lite karibisk paradis med to hovedgater i hard sand og istedet for vanlige biler kjører de rundt i golfbiler. Vi fant oss et vrak av en hytte med en fantastisk utsikt over havet og planen var å dykke og ligge i sola i minst en uke. Men da vi våknet til intens regn og sterk vind den første dagen var Sara nær på å få et lite sammenbrudd og vi måtte komme opp med en plan B. Den fikk vi heldigvis ikke bruk for da det ble fantastisk vær resten av uken. Lettelse!

Deilige dager på stranda

Deilige dager på stranda

Belize er kanskje mest kjent for dykking og The Great Blue Hole (300 meter langt og ca 120 meter dypt). Mange reiser hit kun for dette dykket. Vi måtte selvfølgelig få med oss dette berømte hullet og tok tilsammen 5 dykk fra Caye Caulker. Det som gjorde dykket i Blue Hole veldig spesielt og (for min del) veldig skremmende var at vi måtte falle så raskt som mulig ned på 45 meters dyp. Først var vannet varmt og klart, men etter 15 – 20 meter ble det kaldt og skremmende mørkt. Det minnet litt for mye om et tragisk klipp fra et annet blue hole som ligger ute på Youtube.

Great Blue Hole

Great Blue Hole

Nå er vi i Guatemala og har opplevd litt for mye til at jeg rekker å skrive om det nå. Bussen vår går om 30 minutter, men så snart vi får en anledning skal vi fortelle litt om dette fantastiske landet =)

Takk igjen for alle kommentarer. Vi prøver å svare alle, men det tar litt tid noen ganger. Følg med på kommentarene på eldre poster så kommer det et svar snart.

Klemmer fra oss