Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars 2009

Costa Rica (25.02 – 05.03)

Vi dro fra Lake Atitlan 25 februar og etter ca 32 timer paa fem forskjellige busser gjennom San Salvador, Honduras og Nicaragua kom vi endelig til Costa Rica og Monteverde 27 februar. Monteverde og omraadet rundt har flere cloud forrests (kan kanskje direkte oversettes til sky skog). Disse omraadene er som regnskoger, men istedet for regn saa er det kondensen fra skyene, som samler seg rundt fjelltoppene, som gir livsgrunnlag for ekstrem
mye liv av forskjellige slag. Det som er litt kjedelig er at faa dyr liker aa vaere i naerheten av mennesker hvis de ikke maa. I en nasjonalpark som dekker noen faa prosent av skogen saa maa de for saavidt aldri.

Mye vakker natur, men ikke saa mange dyr...

Mye vakker natur, men ikke saa mange dyr...

Vi fikk sett mange fugler ihvertfall. Rart hvordan man plutselig blir interessert i fugler naar man er sammen med en gjeng og en guide som blir voldsomt begeistret hver gang noe dukker opp.

Kolibri i Monteverde

Kolibri i Monteverde

En fugl var faktisk litt morsom aa se, ogsaa naa i ettertid. Fuglen heter Quetzal og er mellom amerikas nasjonalfugl. Valutaen i Guatemala heter ogsaa Quetzal etter fuglen og den var svaert betydningsfull for Mayaene.

Quetzal fra en kikkert

Quetzal fra en kikkert

Kan se for meg at det er en del skuffa turister og backpackere etter en slik tur, saa derfor maa det vaere god business aa ha 4 – 5 steder der man kan se levende eller utstoppede eksemplarer av dyrelivet i naerheten.

En skorpionlignende edderkopp

En skorpionlignende edderkopp som beveger seg litt for fort

Ziplining er ogsaa en populaer aktivitet i Monteverde. Det gaar ut paa at man henger i en vaier som er festet mellom to trear og saa sklir man da fra den ene enden til den andre. Der vi var var lengden paa vaierne mellom 100 og 1000 meter og farten kunne komme opp i rundt 80 km/t. Hoeyden over bakken var over 100 meter paa noen av strekningene. De var veldig strenge paa hvor man skulle ha hendene slik at man ikke fikk fingrene mellom hjulet og vairen. Klarte aa ha kameraet paa magen aa filme en av strekningene.

Etter Monteverde dro vi videre til La Fortuna. Veien mellom disse byene skal visst vaere en av de vaerste i hele Costa Rica og tar ca 8 timer. Alf og Kikki fortalte bl.a. at bussen deres pungterte to ganger paa denne strekningen. Vi fant en alternativ maate aa reise paa som tok litt kortere tid og der vi slapp den vaerste delen av veien. At turen i tillegg inkluderte et transportmiddel som Sara kan ofre halve reisebudsjettet paa, gjorde ikke avgjoerelsen saa vanskelig.

Sara i sitt rette element

Sara i sitt rette element

Foerste del av turen rei vi ned til innsjoen, som man ellers maa kjoere rundt, saa tok vi baat over innsjoen og buss inn til byen.

La Fortuna har mye av det samme som Monteverde har, men i tillegg har stedet en veldig aktiv vulkan. Den var dessverre ikke saa veldig aktiv da vi var der. I tillegg regnet det stort sett hele tiden, saa den tre timer lange og vaate turen gjennom skogen oppover siden av vulkanen var ikke akkurat et hoeydepunkt. Det at jeg hadde paraply med og ikke regntoey hjalp vel heller ikke saa mye. Paraply gjennom regnskog gjoer ikke Marius (svigerbror) saa stolt vil jeg tro. Vi saa ikke saa mye av vulkanen, men ettersom den tok livet av 87 mennesker ved forrige utbrudd saa var det kanskje like greit.

Vi traff ogsaa to norske jenter paa hostellet i La Fortuna, Agnes og Martine. Til vaar (ihvertfall min) store begeistring hadde hostellet ogsaa en grill vi kunne bruke. Saa da kjoepte vi inn alt vi trengte til et ekte norsk grillmaaltid. Resultatet sto ikke helt til forventningene. Jeg skylder paa den hjemmelagede grillen.

Grillfest for nordmenn

Grillfest for nordmenn

Fra La Fortuna gikk turen videre, sammen med vaare nye norske venner, til San Jose. Byen er ingen perle, men vi bodde i naerheten av et stort shoppingsenter med kino, food court og alt som godt er. Etter 3 dager med storbyliv tok vi bussen videre til Panama City. Planen var egentlig aa dra til Bocas Del Toro, et fereieparadis ved den karibiske kysten i Panama, men endret planene da vi fikk hoere at det hadde regnet der sammenhengene i en uke og at det var meldt slik en uke til.

Panama Ciy (05.03 – 10.03)

Vi var fremme ca 05 paa morran etter nye 16 timer paa buss. Begynner aa bli litt lei av de lange bussreisene naa, men det er heldigvis ikke saa mange igjen. Hvis vi er heldige saa var det den siste.

Panama City var en hyggelig overraskelse. Et par dager ble til fem. Byer fra kolonitiden er en gjenganger i mellom amerika og Panama City var intet unntak. Gamlebyen her var utrolig sjarmerende og hadde ogsaa turens saa langt beste is.

Verdens beste hjemmelagde is

Verdens beste hjemmelagde is

Er man i Panama er det en selvfoelge at man besoeker kanalen. Det var fascinerende aa se digre skip passere slusene med centimeters marginer. Veldig mange av dagens lasteskip er faktisk konstruert etter maal fra slusene i kanalen (stoerrelsen kalles Panamax).

Skip paa vei inn i slusene

Skip paa vei inn i slusene

Det som er enda mer fascinerende er historien bak kanalen og hvordan de bygde den. Skal ikke skrive et foredrag om dette paa bloggen, men noen fakta maa jeg ta med. F.eks. det at kanalen gaar fra nord til soer og ikke fra oest til vest. Har alltid sett for meg at Panama ligger loddrett paa kartet, men det er nesten helt vannrett. Og dersom man skulle gravd like mye over USA som det ble gjort i Panama, ville man kunne laget en kanal paa tvers av landet, 55 fot bred og 10 fot dyp. Da kanalen var ferdig i 1914 hadde over 27 500 arbeidere mistet livet. Panama overtok kanalen saa sent som i 1999, fram til det var den eid av USA. Jeg tror jeg stopper der 🙂

Martin droemmer om at M/S Trusa en gang kan gjoere det samme

Martin droemmer om at M/S Trusa en gang kan gjoere det samme

Fra Panama til Amazonas

Da vi kom til Panama maatte vi bestemme oss hvordan vi skulle komme oss videre til Manaus (en slags hovedstad i Amazonas). Vi hadde flere muligheter og vanskelig for aa bestemme oss. Vi skal gjoere det litt interaktivt her aa se om dere kan gjette hva vi gikk for.

1. Foelge ruten vi hadde planlagt. Fly fra direkte fra Panama City til Manaus. Enklest, raskest og dyrest. Billetten koster ca 13 000 for oss begge.

2. Vi fikk et tips om at vi kan ta en seilbaat fra en by en par timer nord for Panama City. Foerst tre dagers seiling rundt de eksotiske oeyene og saa to dager til aa komme set til Cartagena i Colombia. Deretter fly til Manaus. Pris er ca det samme som direkte fly.

3. Fly fra Panama City til Caracas (hovedstaden i Venezuela). Derfra er det ca 36 timer med buss til Manaus. Reisetid ca 3 dager. Pris ca 7 000.

4. Fly fra Panama City til Iquito (by i Peru, naer grensa til Brasil), og saa en 5 dagers baattur paa Amazonas til Manaus. Pris er rundt 9 000.

Read Full Post »

Flores/Tikal (15.02 – 17.02)

Martin: Etter en 5 timers busstur (veldig deilig med korte bussturer innimellom =)) fra Belize City kom vi til Flores i Guatemala. En utrolig sjarmerende liten by som dekker en liten øy i en av nord-Guatemalas innsjøer. Grunnen til at vi dro hit var, kanskje ikke så overraskende, for å se maya ruiner (blir ikke så fort lei nei…). Tikal er en av de største byene vi (menneskeheten) har gravet frem fra mayaindianernes storhetstid (200 – 900 a.c). Området har tusenvis av bygninger og noen av pyramidene er  60 – 70 meter høye. Tidligere kunne man klatre opp på toppen av de høyeste, men det ble det brått slutt på etter at flere turister falt ned og omkom.

Ruiner i Tikal

Ruiner i Tikal

Tenker på Alf Inge og Star Wars

Tenker på Alf Inge og Star Wars

Her sitter jeg på toppen av en av de høyeste pyramidene og tenker på Alf Inge som skrev på bloggen deres, da de var her, at han tenkte på at her ble en av Star Wars filmene spilt inn. Og så tenkte jeg litt på det samme.

Ikke akkurat det offisielle antrekket til den norske turistforeningen...

Ikke akkurat det offisielle antrekket til den norske turistforeningen...

Sara skiller seg litt ut fra de klassiske backpackerne på ruin-tur.

Coban (17.02 – 19.02)

En ny kort 6 timers busstur og vi var i Coban. Hadde ingen planer om å besøke denne byen, men ble sterkt anbefalt å gjøre det av våre gode venner fra Australie. Byen er i seg selv ikke så veldig spennende, men ett par timer unna ligger noen gigantiske grotter og det som må være verdens beste badevann.

Vi besøkte en av grottene i Lanquin og gikk ca 350 meter innover. Planen var å gå lenger, men vi ble avbrutt av en relgiøs sermoni som lokalbefolkningen holdt der. Det er mulig å gå flere kilometer inn i grotten hvis man har utstyr og tid, men ingen vet hvor dyp grotten egentlig er. 

I Semuc Champey (30 min med buss fra Lanquini) ligger et badevann selv ikke Farrisvannet kan matche. Stedet er kjent for å ha to elver som går over hverandre noen hundre meter. Den ene elven går under et fjell gjennom en grotte og den andre går over fjellet. Vannet som går over fjellet renner sakte nedover store kulper der overgangene lager naturlige vannsklier og stupebrygger. Bildet viser to av seks-syv platåer.

Verdens beste badested

Verdens beste badested

Antigua (19.02 – 21.02)

Etter seks nye timer på buss befant vi oss i Antigua, den tidligere hovestaden i Guatemala City. Den ble grunnlagt i 1543 og var opprinnelig Spanias koloniale hovedstad i sentralamerika. Byen er i dag verdensarv og  kjent for sin kolonialske stil, med brostein i alle gater, og romantiske restauranter på hvert hjørne. Til og med McDonalds og Citibank gled rett inn i denne stilen, selv om deres tilstedværelse ødelegger litt av stemningen. 

Antigua ligger også nære fire vulkaner, tre over 3700 meter og to aktive. Vi nøyde oss med å klatre opp så langt vi kunne på en av de aktive. 

Sara går forbi gårsdagens lava

Sara går forbi gårsdagens lava

Da vi kom så nærme toppen som guiden mente var forsvarlig fikk vi endelig se litt lava. Dessverre ingen lavaelv som vi hadde håpet på, men varmt nok var det. Ble litt stresse da jeg kjente at størknet lava smeltet og svidde hull i skosålen.

Smeltet såle

Smeltet såle

Da vi kom ned hadde vi vulkansand i alle av kroppens kriker og kroker. Heldigvis for Sara rakk hun å dusje før vannet i hele byen stoppet i 24 timer 🙂

Lake Atitlan (21.02 – 24.02)

Lake Atitlan

Lake Atitlan

Lake Atitlan, kjent som en av verdens vakreste innsjøer, ble vårt siste stopp i Guatemala. Innsjøen er omringet og delvis skapt av tre vulkaner og har flere byer og tettsteder spredt rundt langs vannet. Båt er det vanligste fremkomstmiddelet mellom disse byene og flere av stedene kan bare nås med båt. Innsjøen er også den dypeste i hele mellom amerika, men ingen vet nøyaktig hvor dyp den er (over 350 meter).

Vi hadde noen rolige dager ved innsjøen og tok en dagstur til markedet i Chichicastenango. Her fikk Sara dokumentert at hun ikke er så lav som alle tror.

Sara er ikke lenger lav

Sara er ikke lenger lav

Read Full Post »

Read Full Post »